Mente jeg det?

Jeg sa noe jeg angrer på,

at det skulle bli godt med hverdag,

men det virker helt surrealistisk nå.

Her sitter jeg å river hårdotter ut,

skole, skole, skole,

hodet er slitent og ryggen lut.

Jeg fant likevel medisinen mot smerten,

Han er mørk, hot og sort,

gi meg en espresso, gi meg knerten;)

Jeg tuller ikke et sekund selv om det hele kan virke ganske komisk. Jeg kjenner virkelig hverdagslivet skyter inn nå, og hadde det ikke vært for kaffe, så hadde jeg vel neppe overlevd jogging kl. 7 om morgenen på tross av at skolen ikke startet før 1, ja eller 4timers intensiv skolearbeid til langt på natt.

Starbucks i mitt hjerte.